Påsken 2013, planlagt og tilrettelagt og, selvfølgelig, til hytta i Øyfjord. Der kan Akira “leve livet” sammen med sin flokk!
I stedet for båt, ble det i år valgt scooter som transportmiddel. Det krever planlegging og begrensning i “gorpia”. Ikke minst må Akira ha en “backup” ift transport. Hun ønsker å springe mest mulig, men i dyp snø tærer det fort på kreftene. Distansen er 23 km og er egentlig ikke noe sak for Akira i løpet av 3-4 timer, men turen over fjellet bør gjøres raskere enn det.
Vel, det måtte vi gjøre noe med og pakksleden ble gjort om til et transportmiddel for Akira. Slik ble den seende ut:
Det hører imidlertid med til historia at Akira sprang omtrent halvparten av distansen.
Noen fine daga blei det no også. Isfiske og skiturer i første del av påskeuka. Her er noen bilder fra flokkens isfisketur:
Ikke det beste været , men det går!
Denne dagen var matfar over i Hasvik å hanka inn “alt det vi hadde glemt ting”. Ikke mye fisk å få på isen, men noen pinner blei det no.
Neste dag, tirsdag, ble det ei knapp mil på Akira og matfar opp til Gjertrudvannet. Nydelig vær. Da var det lett å se på Akira at hun var i jaktmodus etter ryper. Og ryper fant hun og mange interessante spor.
Kløv var også innkjøpt og ble behørig testa ut ut. Den funka veldig bra og passa perfekt.
Her er et bilde fra Gjertrudvannet. Til venstre for midten av bildet går scooterløypa opp til Mattisjunni. Så vidt jeg kunne se var det ingen scootere i området. Vi fortsatte i denne retning og valgte en annen vei tilbake til hytta.
Resten av vårt opphold ble prega av mye innesitting, spill etc. Vestlig vind med mer eller mindre konstante snøbyger gjorde opphold utendørs ikke særlig behagelig. Langfredag skulle vi dra hjem, men snøbyger og vind satte en stopper for det.
Vi bestemte oss derfor for å stå opp tidlig neste dag (0430 lørdag). Avreise ble 0515 i brukbart vær, men etter 7-8 km valgte vi å ta inn på en gamme fordi sikta var omtrent ikke mer enn 10-20 meter. Vi hadde imidlertid GPS spor å kjøre etter, men bakkene og 50 cm dyp snø ble ei stor utfordring uten sikt.
Etter 2,5 tima på Sørværgammen fant vi det forsvarlig å fortsette. Fortsettelsen ble strabasiøs i løssnøen. Turen totalt sett tok 7 tima til Flågan der vi hadde bilen. En tur som vi normalt gjør unna på ca 40 minutter. Det hører også med til historia at bilen var totalt nedsnødd og innebrøyta og var ikke mulig å få frem med de remedian vi hadde tilgjengelig. Taxi ble virkemidlet for de fleste, mens matfar kjørte videre over fjellet med scooter til Hasvik. Asbjørn kom også forbi og fikk avhjulpet oss med bagasjen.
Her er et bilde tatt like ved nedkjøringa til Hasfjordalen. Matfar var her og rekognoserte ei ny løype (utafor ordinær løype da denne ikke var fremkommelig med last og slede). Blå himmel og opphold i snøbygene på slutten av turen.
På tross av været ble det ei minnerik påske hvor vi fikk testa utstyr og mennesket. Hund bærges nok alltid, uansett vær. I tillegg var det spesielt hyggelig å ha Hanne Mette hjemme en sjelden gang på “gjestevisitt”!