Month: September 2013

Gratulerer med dagen Akira av Rottenhaller! Gratulerer med dagen Axo, A-Grimm og Asha.

Vår fantastiske godjente. Som 5-6 ukers valp var hun den største i kullet og den valpen med pels ulik de andre i kullet. I dag som 2- åring skinner det av henne. Hun har en kraftig blank pels, gemyttet er fantastisk og eksteriøret ellers er flott. Neste helg skal hun bryne seg mot flere hundre andre likesinnede. Det gleder vi oss til.

Til middag i dag har hun fått råe kyllingvinger og kyllingfilet. Hun klarte så vidt å sitte i ro før hun fikk klarsignalet.

I kveld har hun fått seg en fin tur med innlagte treninger, repetert deler av det hun kan; fri v/fot, dekk i fart, dekk/bli og innkalling 20 m til fot m/sitt på plass. Og så må vi trene på trav, det gjelder både Akira og matfar!

Så kom september, med jaktstart og et fantastisk fargespekter i naturen. Årets “happening” foregår sedvanlig i Øyfjord. Her har gjengen jakta fra tidlig på 80- tallet.

Det å ferdes i naturen sammen med Akira er en veldig god vitamin innsprøytning.
Akira er ingen jakthund i ordets og i praksis rette forstand. Hun har ikke den farta og vil heller ikke miste øyekontakten med matfar, ei heller vil hun stå i rype- situasjoner. Men nese for ryper det har hun så definitivt.

Uten henne har nok fangsten blitt veldig mye mindre.

En rypesituasjon hvor vi hadde det litt morsomt og samtidig et irriterende resultat: Vi går rolig og avslappet med våpenet over skuldra. Akira snuser i terrenget, litt inn i kratt. Plutselig hører matfar kakkling. Akira har nok allerede registrert rypa. Har brukt ordet “søk” ifm spor, Akira får kommandoen og hun er straks på hugget. Det morsomme er at hun lokaliserer rypa i krattet og hun posisjonerer seg slik at rypa kommer i mellom oss. Hun presser rypa på vingene og rypa kommer flyvende rett mot meg. Jeg kan opplagt ikke skyte umiddelbart, men må vente til skuddbanen vender bort fra Akira. Jeg avsikrer hagla, tror jeg, og forsøker å skyte. Rypa er bare 10-15 meter unna, så dette kunne ha vært en enkel sak. Trykker på avtrekkeren, ingenting skjer. Forsøker å avsikre igjen, men ingenting skjer. Fanden også! Jeg må bare konstatere at Akira har gjort jobben, men skytteren skal virkelig få en overhøvling nå! Jeg må bare konstatere at denne rypa “råskratter” av meg….
Forklaring: Sikringa på våpenet er konstruert slik at en kan velge løp ved å skyve denne sideveis. Høyre plassert avfyrer nedre løp med mest spredning. Slik har jeg den alltid i tidlig i jaktsesongen. Dessverre ble dette ikke kontrollert. Sikringa stod i midt stilling og følgelig fikk jeg ikke avsikra og skutt. Ny lærdom erfart.

Fargespekteret i naturen, temperaturen og en skikkelig god turkompis i Akira, gjør hele jaktopplevelsen komplett. Dette på tross av fangsten ikke ble all verden. Også har en prikken over i-en i det å være sammen med gode venner.

Akira ble også kjent med Gordon setteren “Mira” fra Froland ved Grimstad. Mira er en godt voksen dame på 8 år som Akira får litt respekt for. Dvs, respekten er nok gjensidig. Etter noen timer hvile, er Mira veldig lemster og veldig lite mobil. Akira er ikke det. Det medfører at Miras eneste forsvar er et sint ansikt med lyd. Akira lar henne være i fred.

Vi opplever at samene i begynnelsen på jakta presser reinen ut av Øyfjorden. Flytting/slakting er på gang. Det er bra for Akira sin del da rein nok kan være noe “forstyrrende”.

Ei hærlig jaktuke er tilbakelagt sammen med menneskets beste venn og andre venner.

Asha, den ville, eller som eierne sier; “villspika”. Vi vil så inderlig at Asha kommer hjem. Akiras søster er spesiell, men hvem er vel ikke det?
Når vi tar Akira som “modell” for Qeyas avkom, så er Ashas måte å være på utrolig. Vi føler at en Schæfer er veldig nært knyttet til sin flokkleder. Når det er sagt, så er denne erfaringa veldig begrenset. Akira er på alle måter en “perfekt hund”, sett i disse eiernes øyne.
Her et teltbile fra vår Sarvers tur. Det sier så mye om vårt samhold. Jeg er sikker på at Akira gjerne ville at vi skulle være på telttur “hele tida”! Hun legger seg(presser seg) i mellom oss, hun søker kontakt, hun legger snuten sin i hals gropa, hun legger snuten sin på armen, i det hele tatt, man blir så inderlig glad i den hundens adferd at det er helt rørende. I tillegg så tjener hun 2 “flokkledere” på en helt usedvanlig måte. Måtte hun bare leve evig!

Vi tenker mye på Asha, “Villspika”, som forsvant fra Leirbotnvann i begynnelsen av august. Vi ønsker så inderlig at hun finner veien hjem, eller at eierne finner henne. Vi ønsker også å bidra til å finne henne. Vi dro derfor i siste del av vår ferie på tur der siste observasjon var gjort i Bakkeby nær Skjervøy. På tur dit traff vi eierne av Asha. Vi spana litt i terrenget og snakka med folk, men at hun ikke var kunnet ha kommet dit. Var på toppene der, kikkra, spana, gikk rundt omkring, med et særdeles sterkt ønske om at Asha skulle komme inn i linsa eller dukke opp i leiren vår. Men, nei hun viste seg ikke.

Vi stoler på Akira. Hun er kontrollerbar i reinområder. Vi er 99% sikker på henne i “nærdyr” situasjoner. Men, på grunn av “Ashasituasjonen” og på grunn av ukjent “farvann”, velger vi å ha henne koblet 99% av tida.

Vi hadde en flott tur oppe i Sarves. Vi fant en flott plass å slå leir, ved ei elv så klart. Vi var på toppene rundt om, vi gikk flere kilometer i området, men Asha var ikke å se.

4 dager på leiting etter Asha. Måtte hun bare dukke opp, Villspika, avkommeet etter Qeya, som har produsert så mange utmerkede familiemedlemmer.

En flott tur i “ny upløyd mark”! Vi kommer gjerne igjen.