Er det rart at vi mennesker blir glad i våre hunder?
Den uforbeholdende glede Akira viser i så mange sammenhenger er godt å registrere. Hennes væremåte er bare utrolig og en kan ikke “unngå” å bli glad i den hunden! Hun er nysgjerrig på det meste, men har blitt en hund som lystrer, på tross av hennes egne instinkter som kanskje i mange tilfeller sier noe annet. I tillegg er hun uredd, svartbaken f.eks. Vår forrige schæfer(han), var livredd stupende fugler. Da søkte han beskyttelse nesten mellom beina våre 
. Akira derimot, hun ønsker å sjekke ut en svartbak unge, på tross av svære stupende “nesten i hode på Akira” svartbaker. Hun bryr seg omtrent ikke, bare kikker litt opp med litt “svai i knærne”!
https://youtube.com/watch?v=itnRVkkL5dA%3Ffeature%3Dplayer_detailpage
I tillegg går hun ikke for å drepe måsungen, men skal bare lukte. Gode Akira….
For 1 år siden var det ikke mulig å ha Akira løs under plenklippingen. Hun stakk straks hun så et menneske på veien. Jeg tror jeg uttrykte noe frustrasjon i den anledning og i anledning innkalling. Nå derimot, er situasjonen totalt forandret. Mens gresset klippes, har hun fått dekk/bli- kommando. Hun ligger stille og rolig og ser på mens klippinga foregår og på mennesker som går forbi. Selv passering med gressklipperen 1 meter fra henne, får henne opp. Det er bare hodet som løftes og hun ser rimelig klar ut hvis gressklipperen skulle gjøre et utfall 
!
Vår Gudsønn fra Helsinki er nå i Hasvik. Det er omtrent 1 år siden sist de to har møttes. Det skal bli både artig og interessant å se hvordan et nytt møte mellom de to vil utarte seg. Velkommen til Hasvik Johannes m/familie.
Her har vi de to gode bussene fra 28.6.2013:
Kjempefin blogg! Ho er ei skikkelig godjente, ho Akira 🙂