Category: Store turer

Så kom september, med jaktstart og et fantastisk fargespekter i naturen. Årets “happening” foregår sedvanlig i Øyfjord. Her har gjengen jakta fra tidlig på 80- tallet.

Det å ferdes i naturen sammen med Akira er en veldig god vitamin innsprøytning.
Akira er ingen jakthund i ordets og i praksis rette forstand. Hun har ikke den farta og vil heller ikke miste øyekontakten med matfar, ei heller vil hun stå i rype- situasjoner. Men nese for ryper det har hun så definitivt.

Uten henne har nok fangsten blitt veldig mye mindre.

En rypesituasjon hvor vi hadde det litt morsomt og samtidig et irriterende resultat: Vi går rolig og avslappet med våpenet over skuldra. Akira snuser i terrenget, litt inn i kratt. Plutselig hører matfar kakkling. Akira har nok allerede registrert rypa. Har brukt ordet “søk” ifm spor, Akira får kommandoen og hun er straks på hugget. Det morsomme er at hun lokaliserer rypa i krattet og hun posisjonerer seg slik at rypa kommer i mellom oss. Hun presser rypa på vingene og rypa kommer flyvende rett mot meg. Jeg kan opplagt ikke skyte umiddelbart, men må vente til skuddbanen vender bort fra Akira. Jeg avsikrer hagla, tror jeg, og forsøker å skyte. Rypa er bare 10-15 meter unna, så dette kunne ha vært en enkel sak. Trykker på avtrekkeren, ingenting skjer. Forsøker å avsikre igjen, men ingenting skjer. Fanden også! Jeg må bare konstatere at Akira har gjort jobben, men skytteren skal virkelig få en overhøvling nå! Jeg må bare konstatere at denne rypa “råskratter” av meg….
Forklaring: Sikringa på våpenet er konstruert slik at en kan velge løp ved å skyve denne sideveis. Høyre plassert avfyrer nedre løp med mest spredning. Slik har jeg den alltid i tidlig i jaktsesongen. Dessverre ble dette ikke kontrollert. Sikringa stod i midt stilling og følgelig fikk jeg ikke avsikra og skutt. Ny lærdom erfart.

Fargespekteret i naturen, temperaturen og en skikkelig god turkompis i Akira, gjør hele jaktopplevelsen komplett. Dette på tross av fangsten ikke ble all verden. Også har en prikken over i-en i det å være sammen med gode venner.

Akira ble også kjent med Gordon setteren “Mira” fra Froland ved Grimstad. Mira er en godt voksen dame på 8 år som Akira får litt respekt for. Dvs, respekten er nok gjensidig. Etter noen timer hvile, er Mira veldig lemster og veldig lite mobil. Akira er ikke det. Det medfører at Miras eneste forsvar er et sint ansikt med lyd. Akira lar henne være i fred.

Vi opplever at samene i begynnelsen på jakta presser reinen ut av Øyfjorden. Flytting/slakting er på gang. Det er bra for Akira sin del da rein nok kan være noe “forstyrrende”.

Ei hærlig jaktuke er tilbakelagt sammen med menneskets beste venn og andre venner.

Den skulle egentlig starte 5.8., men på grunn av sykdom på matmors jobb, ble den utsatt ei uka, med start 12.8. Vel, lite å gjøre med det. Planen var no allikevel en tur med båten og hytte/fjelltur.
Vi laster opp i båten og drar av gårde. Det er ikke optimalt å ha en schæferhund i båt, men det går på et vis. Nødvendigvis må det bli noen flere stopp og turer. Målet for turen er Foldvik i Gratangen.

Vi stopper på Loppa øy, på Skjervøy(overnatting), Tromsø(overnatting), Vangsvik, Engenes(overnatting) og Foldvik.
(Bilde)
Det blir noen turer under veis og mye sosialisering i Tromsø. På endepunktet Foldvik blir det enda mer sosialisering blant maaange mennesker og dyr, samt turer i løpet av de 4 dagene vi er der.

På returen søndag 18.8. legges turen på vest sida av Senja. Her har vi aldri vært før. I vakkert vær kan vi beskue denne vakre kysten. Vi er på land i Hamn og på Husøya(overnatting) og får oss noen småturer der.
Mandag 19.8. skal turen tas helt til Hasvik, med et lite pitt-stopp i Tromsø. Tur og sosialisering. Hjemme i Hasvik i 21- tida på kvelden. Akira er lykkelig for å være hjemme.

Kl 0900 er Akira og matfar på beinan. En nydelig dag. Så hva kan en nytte den til da? Noe blir det nok…
1 time senere tørner matmor ut og proklamerer “noe grettent” at ho går til Nordsandfjord og at matfar kan få være med, men hun poengterer at æ har et valg …

Vel, en tur til Nordsandfjord i finværet kan ikke bli feil det.

Vi kjører til Per Iversheim(reinslakteriet) og går opp der. Vi går imidlertid på gal side av reingjærdet, så det blir en liten omvei før vi får rett kurs mot Nordsandfjord.

Her har vi Breivikfjorden i bakgrunnen på tur opp.

Ned mot Nordsandfjord treffer vi 6-8 personer som har feira 17. mai der. De har med hunder og Akira er virkelig i det prateglade hjørnet.

Nordsandfjord er et naturreservat og det er begrensninger mht å lage bål der bl.a. Vi har imidlertid med oss varmt vann og div tilsetninger, så det går bra. Akira får en del “gode biter”.

Her i området har vi faktisk aldri vært. Sandstranda er stor og det blir litt lek med Akira.

Tur/retur ca 10 km. I rolig tempo en effektiv gangtid på 2,5 time

Så har DEN helga kommet som vi har prata så mye om. Dvs, Eva har prata mye og Lars har lytta i omtrent samme mengde, kun tilføyd noen kommentarer…..
Været var sånn at det umulig kunne bli bedre og vær prognosene var i kategorien “ikke nokka å klage på”! 3. mai dro vi.

På forhånd hadde Eva en bestemt mening om hvor vi burde gå fra, nemlig fra Flågan med start opp langs rein gjæret til fots. Hm!

Kvelden før, på tur med Akira, tok matfar og rekognoserte startpunktet og et par km frem og fant ut en bedre trase som inkluderte ski 20 m fra startpunktet. Sånn ble det

Denne gang fikk Akira last i kløven, jevnt fordelt på begge sider. Totalt 3,5 kg inklusiv kløv. Trur den irriterte ho litt i starten for ho ville til stadighet rulle seg i snøen, med det som resultat at ene forlabben kom mellom frontreima og kroppen når ho skulle reise seg opp.

Skiføret var av den gnistrende typen, helt perfekt mao. Ved Steinvannet, eller i forlengelsen av Hasfjord dalen tar vi vår første rast.

Nå har vi stort sett slake oppoverbakker, helt opp til Avjo/Avjogammen. Hvorfor vi gikk opp på fjellet Avjo, når vi like godt og lettere burde ha gått rundt, ja det må vi nok sette på kontoen for å ikke ha en plan B. Tanken var nok at vi hadde snakka litt om å overnatte på gammen som er der, Avjogammen. Da vi kom dit var den imidlertid nedsnødd og plan A inneholdt spade, men ikke kryssjekket ut . Beslutninga var derfor enkel i finværet oppå Avjo med fyr på primussen; vi går selvfølgelig ned til hytta. Fra Avjo er det jo stort sett nedoverbakka, med de utfordringer det innebærer. Litt bilder før vi kommer til Avjo:

Ned fra Avjo treffer vi på Svein Erik Pettersen(Sville). Føret er så bra og hardt at vi må gå deler av nedstigninga for å ikke risikere “liv og lemmer”.

Ruta fra Avjo til Mathisjunni:

Så langt har turen gått veldig bra. Ned fra Mathisjunni(Mathisneset) begynner det imidlertid å “koke” litt. Det begynner med at matfar mister en del til bindingen og må gå opp deler av Mathisneset for å leite etter delen. Finner den imidlertid etter ca 100 m. Matmor finner ut at vi kan gå ei sommerrute ned fra Mathisneset og direkte mot Storvannet. Det skulle vise seg at denne ruta ikke er egna for vinterbruk da den er altfor bratt. Ski kunne ikke brukes. Når du så går av skian og en synker til ba…. i myk snø, så sier det seg selv at “trykket i radiatoren” er nummeret før overkoking. Her er et bilde fra Mathisneset før “trykktesten”:

Lærdommen etter dette er imidlertid klar; gå ei anna rute vinterstid!

Nede på Storvannet, etter flere timer i dypsnøen, begynner Akira ane at vi snart er fremme(tror vi, eller er det rein hun værer?), for hun akselererer forbi oss etter å ha gått bak i skisporet vårt. Storvannet, ca 30 moh, har lite overvann. På sine plasser kan vi pikke litt hull så Akira får drikke.

Konlusjon er imidlertid: En superflott tur som kan anbefales på det sterkeste. Dette skal vi selvfølgelig gjøre igjen.

Etter 1 time i hytta og et par glass rødvin, hyler Eva opp av smerte i venstre kne. Kneet har hun vært plaga med før og kan være en senebetennelse.
Lørdag er matmora “fit for fight” igjen og vi kan ta oss en liten tur. Denne gang på fotan i fjæraområdet. Søndag skal vi hjem og vi blir henta av Gunnar.

Ruta ned fra mathisneset:

Totalt ble tilbakelagt 20,5 km i løpet av totalt 8 timer. Effektiv gangtid var 5,5 timer.

Denne søndagen var det så pass bra vær at vi hadde veldig lyst på en litt lengre skitur. Vel, som sagt så gjort. Vi pakker nødvendige ting og tang, hiver oss i bilen og bestemmer oss for å gå fra slakteriet ved Breivik og over til Nordsandfjorden eller Sørsandfjorden. Kommer frem og begynner å laste av, men noe vesentlig mangler; 1 par ski!!! F.. også, det er bare å returnere for å hente matmoras ski.

På returen stopper vi like godt på Svartbergan v/Bårvik og bestemmer oss for å gå derfra i stedet. Det her blei ruta vår:

For Akira blei det en fin trening med kløv og vi ble kvitt noen kalorier. Distansen er ikke mer en ca 10 km, men i deler av turen er det noe bratt og vi vurderte også faren for snøras. Her er noen bilder fra turen:

En flott tur, på tross av en dårlig start

Påsken 2013, planlagt og tilrettelagt og, selvfølgelig, til hytta i Øyfjord. Der kan Akira “leve livet” sammen med sin flokk!

I stedet for båt, ble det i år valgt scooter som transportmiddel. Det krever planlegging og begrensning i “gorpia”. Ikke minst må Akira ha en “backup” ift transport. Hun ønsker å springe mest mulig, men i dyp snø tærer det fort på kreftene. Distansen er 23 km og er egentlig ikke noe sak for Akira i løpet av 3-4 timer, men turen over fjellet bør gjøres raskere enn det.

Vel, det måtte vi gjøre noe med og pakksleden ble gjort om til et transportmiddel for Akira. Slik ble den seende ut:

Det hører imidlertid med til historia at Akira sprang omtrent halvparten av distansen.

Noen fine daga blei det no også. Isfiske og skiturer i første del av påskeuka. Her er noen bilder fra flokkens isfisketur:

Ikke det beste været , men det går!
Denne dagen var matfar over i Hasvik å hanka inn “alt det vi hadde glemt ting”. Ikke mye fisk å få på isen, men noen pinner blei det no.

Neste dag, tirsdag, ble det ei knapp mil på Akira og matfar opp til Gjertrudvannet. Nydelig vær. Da var det lett å se på Akira at hun var i jaktmodus etter ryper. Og ryper fant hun og mange interessante spor.

Kløv var også innkjøpt og ble behørig testa ut ut. Den funka veldig bra og passa perfekt.

Her er et bilde fra Gjertrudvannet. Til venstre for midten av bildet går scooterløypa opp til Mattisjunni. Så vidt jeg kunne se var det ingen scootere i området. Vi fortsatte i denne retning og valgte en annen vei tilbake til hytta.

Resten av vårt opphold ble prega av mye innesitting, spill etc. Vestlig vind med mer eller mindre konstante snøbyger gjorde opphold utendørs ikke særlig behagelig. Langfredag skulle vi dra hjem, men snøbyger og vind satte en stopper for det.

Vi bestemte oss derfor for å stå opp tidlig neste dag (0430 lørdag). Avreise ble 0515 i brukbart vær, men etter 7-8 km valgte vi å ta inn på en gamme fordi sikta var omtrent ikke mer enn 10-20 meter. Vi hadde imidlertid GPS spor å kjøre etter, men bakkene og 50 cm dyp snø ble ei stor utfordring uten sikt.

Etter 2,5 tima på Sørværgammen fant vi det forsvarlig å fortsette. Fortsettelsen ble strabasiøs i løssnøen. Turen totalt sett tok 7 tima til Flågan der vi hadde bilen. En tur som vi normalt gjør unna på ca 40 minutter. Det hører også med til historia at bilen var totalt nedsnødd og innebrøyta og var ikke mulig å få frem med de remedian vi hadde tilgjengelig. Taxi ble virkemidlet for de fleste, mens matfar kjørte videre over fjellet med scooter til Hasvik. Asbjørn kom også forbi og fikk avhjulpet oss med bagasjen.

Her er et bilde tatt like ved nedkjøringa til Hasfjordalen. Matfar var her og rekognoserte ei ny løype (utafor ordinær løype da denne ikke var fremkommelig med last og slede). Blå himmel og opphold i snøbygene på slutten av turen.

På tross av været ble det ei minnerik påske hvor vi fikk testa utstyr og mennesket. Hund bærges nok alltid, uansett vær. I tillegg var det spesielt hyggelig å ha Hanne Mette hjemme en sjelden gang på “gjestevisitt”!

Flott vær, en utrettelig og god turkompis, flott natur, gode venner, ikke rart man har sett frem til rypejakta. Fra 13. til 16.9. har vi tilbakelagt et 10- talls kilometer i kratt og på fjell.

Dessverre er det lite ryper, men der vi har funne ryper, skal faktisk Akira ha kredit for å ha hørt/lukta dem. Uten henne ville nok rypene ha klart å trykka så pass at matfar har gått rett forbi !

Skuddene som har vært avfyrt har overhodet ikke påvirka Akira, noe som forøvrig heller ikke var venta. At det ikke detter ned noen ryper handler nok mer om matfars skyteferdigheter…

I forhold til en fuglehund, holder Akira seg i umiddelbar nærhet. Dvs stort sett ikke lengre unna foran enn 20 meter og med minimale utslag til sidene. Når matfar stopper opp, stopper også Akira og mer eller mindre setter seg ved foten. Hun må trigges for å gå inn i krattene. I pauser kommer hun å slår seg ned mellom beina på en og det er jo skikkelig koselig .

Her er et knippe bilder fra områder vi har gått i. En hærlig Akira i en flott natur.

I forrige uke fikk vi gjennomført en litt lengre tur på fjellet. Turen var på Sørøyfjellan. I slutten av uka var vi også på hytta og fikk med oss en tur der også. Her er en liten videosnutt fra turen på Sørøyfjellan:

https://youtube.com/watch?v=Oeom0c9UoaE%3Frel%3D0

På turen hadde vi også særdeles tykk tåke. Kunne knapt se 10-15 meter foran oss. Ved vann 295 fikk Akira bekjentskap med en lemmen. Ho var mer interessert i å leke enn å “spise”….
En flott tur som gikk over 2 netter/3 dager.

På slutten av uka var vi på hytta i Øyfjord. Her er bilder med kommentarer fra denne turen:

Ca 5 m fra hytta i et buskas, lukta Akira seg frem til rypekyllinger. Vi så ikke sleve hendelsen, men vi antar at i forvirrelsen og iveren har sannsynligvis Akira tatt en når de fløy opp. Det likte vi dårlig . Tror Akira heller ikke var innstilt på å drepe denne for hun ser da litt sorry ut på bildet? Akira er allerede tilgitt, men vi må nok forsøke å passe litt mer på heretter.

Ho var ikke enkel å ha ved foten med masse rypelukter i lufta. Like før dette bildet ble tatt tok ho opp en kull på 15-20 ryper. Da blei det fullstendig blokkering og ho sprang som fanden sjøl etter de rypene, men heldigvis fikk ho ikke tak i noen kyllinger, som nå er veldig godt flygedyktige.

En pust i bakken på vår vandring i Øyfjord.

Prikken over I-en på turen var at Eva klarte å få en fin ørret. På tur hjem tok Akira opp et nytt kull med ryper. “Klok av skade” måtte Akira gå mellom oss og hun var da kontrollerbar i situasjonen. Artig å legge merke til Akiras tegn når slik situasjon oppstår; hodet lavt, øran på stilk og halen veldig høyt. Vi gleder oss allerede til jakta. Trur faktisk Akira kan ha noe å bidra med.
Vi må få trent inn kommandoen “stå” bedre, slik at hun ikke springer etter rypene når hun tar dem opp