Category: Unghunden 18-24 md

Gratulerer med dagen Akira av Rottenhaller! Gratulerer med dagen Axo, A-Grimm og Asha.

Vår fantastiske godjente. Som 5-6 ukers valp var hun den største i kullet og den valpen med pels ulik de andre i kullet. I dag som 2- åring skinner det av henne. Hun har en kraftig blank pels, gemyttet er fantastisk og eksteriøret ellers er flott. Neste helg skal hun bryne seg mot flere hundre andre likesinnede. Det gleder vi oss til.

Til middag i dag har hun fått råe kyllingvinger og kyllingfilet. Hun klarte så vidt å sitte i ro før hun fikk klarsignalet.

I kveld har hun fått seg en fin tur med innlagte treninger, repetert deler av det hun kan; fri v/fot, dekk i fart, dekk/bli og innkalling 20 m til fot m/sitt på plass. Og så må vi trene på trav, det gjelder både Akira og matfar!

Asha, den ville, eller som eierne sier; “villspika”. Vi vil så inderlig at Asha kommer hjem. Akiras søster er spesiell, men hvem er vel ikke det?
Når vi tar Akira som “modell” for Qeyas avkom, så er Ashas måte å være på utrolig. Vi føler at en Schæfer er veldig nært knyttet til sin flokkleder. Når det er sagt, så er denne erfaringa veldig begrenset. Akira er på alle måter en “perfekt hund”, sett i disse eiernes øyne.
Her et teltbile fra vår Sarvers tur. Det sier så mye om vårt samhold. Jeg er sikker på at Akira gjerne ville at vi skulle være på telttur “hele tida”! Hun legger seg(presser seg) i mellom oss, hun søker kontakt, hun legger snuten sin i hals gropa, hun legger snuten sin på armen, i det hele tatt, man blir så inderlig glad i den hundens adferd at det er helt rørende. I tillegg så tjener hun 2 “flokkledere” på en helt usedvanlig måte. Måtte hun bare leve evig!

Vi tenker mye på Asha, “Villspika”, som forsvant fra Leirbotnvann i begynnelsen av august. Vi ønsker så inderlig at hun finner veien hjem, eller at eierne finner henne. Vi ønsker også å bidra til å finne henne. Vi dro derfor i siste del av vår ferie på tur der siste observasjon var gjort i Bakkeby nær Skjervøy. På tur dit traff vi eierne av Asha. Vi spana litt i terrenget og snakka med folk, men at hun ikke var kunnet ha kommet dit. Var på toppene der, kikkra, spana, gikk rundt omkring, med et særdeles sterkt ønske om at Asha skulle komme inn i linsa eller dukke opp i leiren vår. Men, nei hun viste seg ikke.

Vi stoler på Akira. Hun er kontrollerbar i reinområder. Vi er 99% sikker på henne i “nærdyr” situasjoner. Men, på grunn av “Ashasituasjonen” og på grunn av ukjent “farvann”, velger vi å ha henne koblet 99% av tida.

Vi hadde en flott tur oppe i Sarves. Vi fant en flott plass å slå leir, ved ei elv så klart. Vi var på toppene rundt om, vi gikk flere kilometer i området, men Asha var ikke å se.

4 dager på leiting etter Asha. Måtte hun bare dukke opp, Villspika, avkommeet etter Qeya, som har produsert så mange utmerkede familiemedlemmer.

En flott tur i “ny upløyd mark”! Vi kommer gjerne igjen.

tirsdag 20.8. laster vi på nytt i båten å drar på hytta. Det blir nok likare for Akira tenker vi. Jaudå, “Hans Larsa”. Himmelens sluser åpner seg med mye vind oppå der igjen.

På tross av det blir det i alle fall noen turer og treninger. Onsdagen blir det bare en kort tur på en times tid i “nabolaget”. Vi gjør heller ikke noe større ut av turen. Ingen ryper og tilsynelatende ingen rein heller.
Torsdag og fredag blir for det meste gjort diverse gjøremål(div utsatte) inne i hytta pga mye regn og vind. Kun småturer blir gjort og litt trening innomhus.

Lørdag 24. skal vi forsøke oss på et litt lengre spor. Vi planlegger et 2 km spor hvor Eva skal få en halv time forsprang. Jeg følger med hvor Eva går i starten. Skal si det gikk unna. I en halv time har hun snuten konstant i bakken. På slutten av sporet kan jeg tydelig se at hun blir litt i villrede og hun velger å hoppe over en liten bekk og mister sporet. Etter litt søk finner hun det igjen og “rømlingen” blir funnet.

Akira belønnes med godbiter. Flinke Akira!

På returen blir det litt konkurranse om blåbæra

Søndag 25.8. er været helt topp og vi bestemmer oss for å dra til fjells for å fiske litt. På turen opp, ca 2 timer, treffer Akira på 8-10 ryper som hun tvinger på vingene. Hun får også teften av rein som hun også får visuell kontakt med. I dette scenarioet er hun mulig å tøyle. Hun kommer umiddelbart på tilrop.

Noen dager tidligere var det rein utfor hytta når hun ble sluppet ut på morran. Det oppdaga vi for sent og hun sprang etter reinen 3-400 meter før hun reagerte på tilrop og kom tilbake. Trur dette kunne være en okserein som hadde kurs mot ei elv som nok kunne være vanskelig å krysse. Reinen stoppe mer eller mindre opp og det var muligens derfor “jakta” for Akira ble mindre interessant

Fisketuren ble uten fisk, men vi hadde en flott tur i godværet.

Etter frokost i dag pakka vi ihop tingan og tangan og dro hjem i 11- tida. Da regne vi med at neste runde på hytta blir rypejakta hvor Akira selvfølgelig vil ha en sentral rolle!

Mandag 15. juli dro vi på hytta, Akira, Matmor og matfar. Mye multer er modne og “fangst” ble det, både av det ene og nesten det andre. På turen fikk Akira rypelukt i nesen og jaggu flaug det ikke opp en stegg. Litt senere væra ho resten av kullet og hun sprang som gal etter rypehøna, mens kyllingene flaksa rundt fotan på matfar Det må også sies at ho overhodet ikke reagerte på “nei” eller navnet sitt denne gang. Det kunne nesten virke som ho var litt “sorry” for det da ho kom tilbake med “dådyrøyne” og øran veldig ærbødig nedlagt! Etter denne episoden, måtte hun forholde seg rolig i liggende tilstand og å se på når vi plukka bær. Ho ville nesten ikke flytte seg på kommando…
Her er matmor rigga med “moltebærplukkeroppsett”:
Planlagt fjelltur ble avlyst på grunn av tåke og regn, men det kommer nok tider etter dette. Mao, så har vi vært noenlunde stasjonær på hytta, bare med små turer innimellom. Vi har også fått gjort en del vedlikehold på hytta.
Onsdag 17. juli var matfar i Hasvik for nødvendige gjøremål. Det utnytta matmor til sporing av matfar. Akira ble “oppkledd” med sele og langline ca en halv time etter at matfar var reist til Hasvik. På kommando starta Akira søket med først å snuse i lufta. Deretter fulgte hun matfars spor over nabohyttas terrasse, stoppa ved snekkerne der, snusa, fortsetta langs stien ned til flomålet, langs stein fjæra, oppå kaia og helt til kaikanten der matfar var gått ombord. Flinke Akira!
Denne gang har hun også hatt en lekekamerat i “Tira”. Fint å se at de to tispene går godt i lag. Skal bli interessant å se til neste år når Tira har fått et år til på kroppen.

Lørdag dro vi hjemover. “Prinsessa av Sørøya” inntar baugspyd posisjon i 20 kn fart:
Så får vi håpe at anledninga byr seg for en skikkelig fjelltur etterhvert.

Er det rart at vi mennesker blir glad i våre hunder?

Den uforbeholdende glede Akira viser i så mange sammenhenger er godt å registrere. Hennes væremåte er bare utrolig og en kan ikke “unngå” å bli glad i den hunden! Hun er nysgjerrig på det meste, men har blitt en hund som lystrer, på tross av hennes egne instinkter som kanskje i mange tilfeller sier noe annet. I tillegg er hun uredd, svartbaken f.eks. Vår forrige schæfer(han), var livredd stupende fugler. Da søkte han beskyttelse nesten mellom beina våre . Akira derimot, hun ønsker å sjekke ut en svartbak unge, på tross av svære stupende “nesten i hode på Akira” svartbaker. Hun bryr seg omtrent ikke, bare kikker litt opp med litt “svai i knærne”!

https://youtube.com/watch?v=itnRVkkL5dA%3Ffeature%3Dplayer_detailpage

I tillegg går hun ikke for å drepe måsungen, men skal bare lukte. Gode Akira….

For 1 år siden var det ikke mulig å ha Akira løs under plenklippingen. Hun stakk straks hun så et menneske på veien. Jeg tror jeg uttrykte noe frustrasjon i den anledning og i anledning innkalling. Nå derimot, er situasjonen totalt forandret. Mens gresset klippes, har hun fått dekk/bli- kommando. Hun ligger stille og rolig og ser på mens klippinga foregår og på mennesker som går forbi. Selv passering med gressklipperen 1 meter fra henne, får henne opp. Det er bare hodet som løftes og hun ser rimelig klar ut hvis gressklipperen skulle gjøre et utfall !

Vår Gudsønn fra Helsinki er nå i Hasvik. Det er omtrent 1 år siden sist de to har møttes. Det skal bli både artig og interessant å se hvordan et nytt møte mellom de to vil utarte seg. Velkommen til Hasvik Johannes m/familie.

Her har vi de to gode bussene fra 28.6.2013:

Vi har registrert for 3-4 dager siden at noe var i emning. Mye slikking, småskvetting og hovent kjønn noe av tegnene. Og i dag begynte “prinsessa av Sørøya” å blø.

Forrige start var 26.12.12 og det er omtrent på dagen 6 måneder siden.

Nå er også “sikkerheta” i egen gård oppgradert slik at (håper vi) overfall der unngås.

Da blir det noen uker med ekstra påpasselighet for prinsessa !

…tidelibom!

No er det bar ca 20 cm igjen før gjerdet i hundegården er helt nedsnødd.

Jaggu godt at Akira ikke har løpetid i disse tider, for da har gården vært ubrukelig. Forøvrig må en virkelig, mer eller mindre daglig, frese gården rein for snø slik at den er brukanes til nokka

Ei trøst er det no; snøen har aldri blitt liggende over sommeren. I allefall er det no ei stund sia! Så får vi bare håpe at vi ikke ræk av når det begynner å tine