Akira av Rottenhaller

En blir igrunnen ganske så fascinert av et dyr, en hund som er
menneskets beste venn. Dette dyret, bedre kjent som Akira av Rottenhaller, har
vært hos oss i snart 6 år. Du verden for en berikelse.

Greia er at hun har
OSS og vi har mange. Jeg er rimelig sikker på at hun ville forsvare oss i en kritisk situasjon. Ved å lese litt, ja bare litt, om hunde psykologi, så får en mye forståelse om hunden og dens egenskaper. Ikke minst hva den KAN gi tilbake. Denne tøtta har gitt så enormt mye.

Hun har ALDRI vist aggressive tendenser. I familien har hun funnet sin plass. Hun kjenner sin flokk. Det er igrunnen svært merkelig, men deler av flokken som bare noen ganger i året er tilstede, disse er hun SÅ begeistret for. Rart!

Jeg gruer meg til den dagen hun forlater oss. Det er opplevd før, men denne tøtta har betydd så utrolig mye mer.

Er nok spesielt for schæferhunden, men hun forlater oss aldri. Hun passer på og registrerer hver minste bevegelse i og utenfor huset og hva vi måtte finne på å kle på oss. Tidsaspektet har hun også i hodet; det være seg båttur til hytta, mat, ja det meste senser hun.

Hun er glad i mennesker og barn. Mange kan oppfatte henne som skummel, men hun vil bare sjekke ut og gjøre seg “dus” med mennesker.

Den sist ankomne i familien i 2014 har hun også registrert og passer på. Etter mitt syn må det skje en visuell bekreftelse på dette. Hvorfor beskytter hunden sist ankomne når hun selv er eldre i flokken?

Takk Gry og Henning for at motivasjon i 2011 ble etablert. Utfordringer er det med å ha hund, men du verden for en berikelse det er! Denne tøtta har overgått alle forventninger!

I dag er Akira av Rottenhaller 4 år.

Vi vil tro at det har vært 4 flotte år for henne. I alle fall gir hun oss mye. Vi skulle gjerne ha gitt henne så mye mye mer, for hun har et enormt potensial på mange områder. Som familiehund har hun det utmerket og er perfekt i så måte. Hun sørger også for at flokken har det utmerket med henne. Hvis man kan si at en hund er jovial, ja så er hun akkurat det.

Men hun har en “bitchy” side. Andre hunder som nærmer seg flokken blir kontant avvist. Det gjør hun ikke med aggressivitet, men med mye kjeftbruk. I Havøysund i august ble hun kjent med søstra Diba. Mye kjeftbruk fra begge, men det blei etterhvert relativt rolig. Sannsynligvis ble de enig om stilletiende forsoning uten å tilkjennegi noen primadonna nykker.

For kort tid siden ble hun relativt omringa av 3 hunder fra samme flokk. Da hadde hun ikke mye “høy i pelsen”. Første gang matfar har sett henne så urolig og engstelig over situasjonen. På innkalling turte hun ikke passere 2 av disse hundene som var en han og ei tispe. Hannen nokså aggressiv, men sannsynligvis 10-12 kg mindre. Det endte med at matfar måtte være anstand og være en slags knurrende vegg mot disse.

I dag skal hun få noe ekstra godt på menyen; råe kyllingvinger, rå kyllingfilet og tørrfor. Tenker nok at hun vil sette pris på det etter at hun har hvilt etter en 2 timers tur i lett yr.

Når “storflokken” er samlet, så setter hun utrolig pris på denne. På tross av at det kan gå lenge mellom hver gang, så har hun de gode stundene med dem i friskt minne. Hun er også glad i andre mennesker, skjønt noen er jo litt skeptiske når 32 kg hund kan komme byksende.
Ho er imidlertid snill som dagen er lang. Det er ho fordi ho ikke har opplevd hvordan mennesker kan være…

Har ikke vært noe flittig å blogge om Akira i det siste, men bedre sent enn aldri.
I oktober var vi på utstilling i Krafthallen i Harstad i regi av NKK. Det blei flotte plasseringer på Akira; Exc.AK 2.AKK CK 4.BTK. Hun har imidlertid hatt bedre plassering. Det var i Kvalsund i 2013, der beste plassering ble 2. BTK. Når det er sagt, så var konkurransen betydelig større i Harstad i år.

Den 17.12.14 kom det vi egentlig hadde ventet på, nemlig Akiras løpetid. Det klaffa jo “veldig fint” med vår reise til Bergen i jula.
Vi var også litt spent på hvordan Akira takla det å reise med fly. I nesten 2 måneder har Akira gjort seg fortrolig med reiseburet som vi for anledninga har fått låne av Kennel Rottenhaller.
Ved innsjekk i Alta gikk alt greit; buret ble plassert på bagasjetralla, Akira ble sluppet løs og kommando “BUR” ble gitt og tøtta spatt inn i buret uten å tenke seg noe større om! Hun hadde også selskap med en annen hund på denne reisa.
Ved ombordstigning på Gardermoen til nytt fly, kunne vi høre litt lyd fra henne. På Flesland var det en særdeles lykkelig hund som ble sluppet ut og hun overøste sine eiere med takknemlighet. Det fikk også noen av de omkringstående mennesker til å trekke på smilebåndet

Her er tøtta “oppdressa” med “løpetrusa”.

Avslutningsvis vil vi med dette ønske brødre og søstre, samt deres flokkledere en riktig god jul og et god nytt år.

I dag 27.9.2014 er Akira 3 år. 3 fantastiske år har det blitt.

Akira har gitt oss så utrolig mye, la det være sagt med en gang. Hun er født i 2011 hos Kennel Rottenhaller i Alta, men historia begynner egentlig minst 2 år før det.

Det å anskaffe seg en hund, ja, en schæferhund, er ikke en plutselig innskytelse. Det krever en nøye overveielse, både for og imot. En må mentalt forberede seg for et liv med en hund i minst 10 år frem i tid. Det var det vi gjorde minst 2 år før hun ble født. Vi hadde god kontakt med Kennel Rottenhaller som gjerne ønsket at vi skulle kjøpe valp der. Det skjedde i oktober 2011 og Akira ble hentet til Hasvik 19.12.11.

Det har vært veldig morro og interessant å se den utviklinga som Akira har hatt. Sett alle stadiene som hun hittil har gjennomgått. Hun er blitt klokere, mye klokere og det skulle blot bare mangle. Hun har fått opplæring, hun har fått erfaringer. Hun er veldig knyttet til flokken sin. Splittes flokken, så gjør hun sitt beste for å samle den igjen. Øyekontakt er et must!

Hun trives veldig godt sammen med barn, hun er tålmodig og aksepterer barns “uventede” gjøren og laden. Hun er også svært vaktsom. Vi tror det er et “flokkbeskyttelsesinstinkt” som er sterkt. Mennesker hun ikke har truffet før, blir gransket med skepsis. En skepsis som godt kan gi utslag i ståpels, lavt hode, høy hale og knurring. Mennesker som blir utsatt for dette, vil “automatisk” føle frykt. Når det er sagt, så har Akira ALDRI angrepet noen eller løfta på leppene.
Denne skepsisen opplevde jeg faktisk på jakt i år. Jeg ble veldig overrasket over Akiras “oppførsel” og har mao aldri opplevd det tidligere. Etter noen timer på jakt treffer vi 2 andre jegere. De hadde skutt noen ryper og campet i en gamme. Disse 2 var østlendinger og det skulle ikke være noen grunn for Akira å vise slik aggressiv adferd selv om de var østlendinger. Det gikk faktisk flere minutter før hun falt til ro og jeg undres over hennes atferd nettopp i denne jaktsituasjonen.

Jaktsituasjon ja, hun er blitt en kløpper å finne ryper. Det vises jo også når vi trener spor at nesen hennes er av absolutt fineste sort.
Hun er en absolutt ener å ha med seg på turer og det er jo en av grunnene til at en slik hund ble anskaffet i 2011. Når en pauser, så pauser hun også. Når vi går er hun aldri langt unna. Oppdages andre dyr, rein f.eks., så studerer hun dem med nysgjerrighet og er lett å kontrollere. Vi har også opplevd konfrontasjoner med sauer. I et tilfelle var hun løs langs landevei, hun oppdager sau før jeg gjorde det. I hennes nysgjerrighet springer hun mot sauene, men stopper umiddelbart på NEI- kommando. Hester har hun stor respekt for.

Vi må kunne si at vi trener hver dag, men noen “fornyelser” har det ikke blitt dette året annet enn at vi har lært henne å korrigere sin sittestilling ved fot.

Hun skulle ha deltatt på utstilling i Kvalsund i mai. På grunn av veeeldig tynn pels, avstod vi fra denne utstillinga. 4. oktober skal vi imidlertid delta på utstilling i Harstad. Der vil vi møte 3-4 andre fra familien Rottenhaller. Vi gleder oss. Vi var der i 2013 og fikk et veldig respektabelt resultat. Spennende blir det i alle fall!
Vi har også fått leid/lånt oss en bobil hos Ellen Henriksen i Hasvik til denne utstillinga, så det blir mindre stress ift hotell mv. Hjertelig takk Ellen for din store tillit og gavmildhet.

Til jul blir Akiras første flytur. Det blir spennende å se hvordan hun takler det. Flybur har vi fått låne hos “familien Rottenhaller”. Takk til Kennel Rottenhaller v/Gry og Henning for det.

Til slutt er det bare en ting å si: Akira av Rottenhaller gir oss utrolig mye. Hun er blitt en skikkelig god hund for oss. Hun er på alle måter blitt en slik hund vi ønsket hun skulle bli.

En får den hunden man fortjener!

Så var det på`n igjen. Knapt nok ferdig med røyting, så begynte vi å se visse antydninger til løpetid. 14.6. var det også mye sleiking på et visst sted og tydelige blod dropper synlige.

Vel, da gikk også NKK- utstillinga i Tromsø fløyten, men det byr seg nok flere muligheter.

Over er et bilde av “Prinsessa av Sørøya” fra fisketuren til Hasfjordvannet i går kveld. Ikke en spesiell varm og tørr fornøyelse da temperaturen var ca 6 grC og luftfuktigheta nærmere 100% til tider. Vi fikk imidlertid fiska litt, som jo også var litt av hensikten med turen, og vi fikk kokt han “Kaffelars”. Det hører også med til historien at alle fikk kompensert noe av kaloriforbruket.

29. mai hadde Hasvik besøk av Arne Hjeltnes i “Fly med oss”. Det var både folksomt og “hundsomt” på Hasvik Lufthavn. Akira var lit “bitch” mot andre hunder i 5 minutter, men så roa det hele seg og hun la seg rolig ned blant mennesker og dyr.
Mange barn ville gjerne hilse på Akira. Her er en av dem:
For å virkelig sette henne på en liten prøve, ble hun beordra opp i “toget” sammen med “andre barn”. Det gikk kjempe greit:
Underveis følger hun meg med blikket. Hun venter bare på en ny kommando, men hun blir stående ombord i toget helt til det stopper. På kommando hopper hun ut
Sist søndag la vi opp til ei ny sportrening. Vi skulle følge 20 minutter etter matmor på jobb. Det gikk selvfølgelig greit. Hun fant også votten som matmor hadde “mistet” underveis. I tillegg fant hun også sporet hennes fra dagen før, dvs hun fant posisjon som matmor hadde stått dagen før å knipsa bilda av sandvolleyball gjengen.
Trekksele og langline ble benyttet.
Etter dette blei det en fin 7 km tur opp til Korsvikdalen. Isen er nå nesten borte fra vannmagasinet “Korsvikvannet”.

Da var det på tide å følge opp den gode trenden til “Akira på rømmen i Tromsø”.
En nydelig kveld på Sørøya og en utmerket anledning til å drive med litt sportrening.

Planen var at matfar skal gå utover mot Singsnes. Området er mer eller mindre fritt for snø og ligger NW for flyplassen. Matfar gis 20 min forsprang. Ventetiden benyttes til litt fotografering.



I dette lille vannet pleide vi som guttunger å bade.

Kan observere ekvipasjen på nesten 1 km avstand og ser at dem har fulgt et annet spor en mitt. Ringer og gir beskjed om at dem må gå tilbake og søke opp sporet igjen. Denne gang går det greit og ho følger sporet over gress, lyng, sand og stein. På dette berget(over) følger hun også sporet veldig fint. Hun går i den retning jeg har stått og fotografert, men finner også sporet der jeg har gått tilbake og der jeg sitter.
Hun ser meg, men kan ikke lukte meg og blir veldig skeptisk og bjeffer mot meg. Lykkelig blir hun når hun får teften av meg.

1,2 km spor gikk kjempe greit.

En flott dag. Dagen i dag 30. april 2014. Bryllupsdag. 20 år. Lenge. Må på en måte feires. Den forutseende frua i huset hadde bestilt billetter til Violet Road konsert i Tromsø. Da må en jo bare dit, med hunden i huset!

Hunden i huset, Akira av Rottenhaller, trives bra i båt. Også gikk turen til Tromsø helt bra. Været var topp det.

Vel, i og med at det var bryllupsdag, så måtte det jo bli en bedre middag før konserten. Akira ble lagt igjen ombord. På dekk bak kalesjer i trygg forvissning om at der skulle hun bli. Hun fikk til og med kommandoen BLI!

En bedre middag på Emmas Drømmekjøkken. Observerer en schæferhund ved domkirka. Ligner på Akira, men ser også at det er en person i nærheten av henne. Men så stikker schæferhunden avgårde i retning av restauranten. Springer ned og plystrer på henne, ser henne ikke, men ingen Akira. Antar da at det IKKE kan være Akira og går tilbake til vår utsøkte middag.

Ferdig på Emmas Drømmekjøkken, så går vi på Violet Road konsert som planlagt. Konserten var veldig bra så lenge den varte, helt til Politiet ringte om at de hadde en schæfertispe som vi var eier av. De hadde nemlig kontaktet Dyrebeskyttelsen og de hadde avlest chippen i nakken på henne.

Å for en gjensynsglede når tøtta ble henta utenfor hos Politiet. Å for noen hyggelige mennesker som hadde hanka ho inn.
Dette har skjedd oss før med vår han schæfer for leeenge siden.
Vel”forankra” i båten gikk turen tilbake til konserten. Da denne var slutt hadde tøtta på nytt brutt seg ut, men denne gangen satt ho fast i båndet. Resultat var 1(en) stk ødelagt glidelås i kalesjen og en hund som bjeffer noe inn i granskauen når hun får teften av oss.

No er ho helt utslitt etter alle strabaser. Her er et bilde av ho etter andre “utbrudd”!