Akira av Rottenhaller

Etter tur med matmor på fredagskvelden, på full fart inn i hagen, treffer Akira noe og hun hyler noe aldeles forferdelig, lenge….
Vi kunne ikke se noen skader der og da.
Lørdag drar vi på hytta. På tur opp til hytta, skjer et nesten lignende hyl fra Akira. Undersøker henne og det viser seg at ulvekloa på høyre labb er knekt omtrent helt ved rota. Den bar henger og dingler. I tillegg har hun et sår i pelsen på innsiden av klofestet.

Hun blør litt og vi legger på en bandasje. Hun har smerter når vi berører poten/benet, og det går med mye godsnakk og godbiter før vi får lagt på bandasjen.

Ved skifte av bandasjen i dag, detter kloa helt av og vi kan se kjøttet i kloa fremstå.

I kveld har vi også snakka med Alta Dyreklinikk og oversendt bilde. Hun har fortsatt smerter når poten/beinet berøres, men med veldig forsiktighet får vi fjerna bandasjen og hun går nå uten etter råd fra veterinær. Veterinær er etter forklaringer fra oss noe usikker på om vi trenger å komme, men for sikkerhets skyld drar vi no innover til Alta slik at vi kan være trygge på at det vil bli bra.

Etter hvile halter hun litt, men tilsynelatende har hun det etter forholdende bra.

Da var de dags for utstilling igjen. Vi dro fra Hasvik fredag morgen kl 0630 og var fremme i Harstad 1630. “Prinsessa” er helt grei å ha bil. Hun er så rolig atte….Vi legger også ned baksetet slik at hun kan foretrekke å ligge i buret sitt, med god utsikt til oss og verden utenfor.

Det er tydelig at det er utstilling i Harstad. Det “kryr” av hunder og Akira er hyper når hun blir sluppet ut av bilen.
Lørdag morgen drar vi tidlig opp til hallen. Det kan synes som om at det er vi ikke alene om å ha gjort. Med katalognummer 97, får vi litt tid på til å observere andre i ringen før vi selv skal dit. Litt spent må vite, men ikke nervøs for å prestere. Akira ligger rolig 3-4 meter fra ringen og er en sjelden gang oppe på alle 4 når andre hunder stikker snuten sin eller rompa si innenfor “sonen” hennes.

Så var vi i gang da i åpen klasse. Synes det gikk greit. Muligens litt for lav fart, men passa på å ha 2-3 m avstand til hunden foran. Tror nok vi begge må ha litt mer ringtrening, men travet hennes er det ingenting å si på. (Vi har trent trav)

Resultatet ble Excellent og CK, Championkvalitet. Hadde muligens forventa Cert, basert på at hun fikk reserve Certifikat i Kvalsund, men alt i alt ble jo dette tilfredsstillende.

Vurderinga ble som følger:
Utmerket type, str. prop., feminint hode, litt tynt snuteparti, korrekt bitt, noe runde øyne, utmerket hals og overlinje, rase typiske vinkler, kraftig bryst, sterke bein og puter, V-formet brystkasse, meget bra kryss og hale, velmusklet, tilstrekkelig fast i hasen, velbalanserende bevegelser, utmerket farge, pels og maske. Typisk gemytt.

Totalt var det påmeldt ca 1450 hunder, herav 16 schæferhunder.

Gratulerer med dagen Akira av Rottenhaller! Gratulerer med dagen Axo, A-Grimm og Asha.

Vår fantastiske godjente. Som 5-6 ukers valp var hun den største i kullet og den valpen med pels ulik de andre i kullet. I dag som 2- åring skinner det av henne. Hun har en kraftig blank pels, gemyttet er fantastisk og eksteriøret ellers er flott. Neste helg skal hun bryne seg mot flere hundre andre likesinnede. Det gleder vi oss til.

Til middag i dag har hun fått råe kyllingvinger og kyllingfilet. Hun klarte så vidt å sitte i ro før hun fikk klarsignalet.

I kveld har hun fått seg en fin tur med innlagte treninger, repetert deler av det hun kan; fri v/fot, dekk i fart, dekk/bli og innkalling 20 m til fot m/sitt på plass. Og så må vi trene på trav, det gjelder både Akira og matfar!

Så kom september, med jaktstart og et fantastisk fargespekter i naturen. Årets “happening” foregår sedvanlig i Øyfjord. Her har gjengen jakta fra tidlig på 80- tallet.

Det å ferdes i naturen sammen med Akira er en veldig god vitamin innsprøytning.
Akira er ingen jakthund i ordets og i praksis rette forstand. Hun har ikke den farta og vil heller ikke miste øyekontakten med matfar, ei heller vil hun stå i rype- situasjoner. Men nese for ryper det har hun så definitivt.

Uten henne har nok fangsten blitt veldig mye mindre.

En rypesituasjon hvor vi hadde det litt morsomt og samtidig et irriterende resultat: Vi går rolig og avslappet med våpenet over skuldra. Akira snuser i terrenget, litt inn i kratt. Plutselig hører matfar kakkling. Akira har nok allerede registrert rypa. Har brukt ordet “søk” ifm spor, Akira får kommandoen og hun er straks på hugget. Det morsomme er at hun lokaliserer rypa i krattet og hun posisjonerer seg slik at rypa kommer i mellom oss. Hun presser rypa på vingene og rypa kommer flyvende rett mot meg. Jeg kan opplagt ikke skyte umiddelbart, men må vente til skuddbanen vender bort fra Akira. Jeg avsikrer hagla, tror jeg, og forsøker å skyte. Rypa er bare 10-15 meter unna, så dette kunne ha vært en enkel sak. Trykker på avtrekkeren, ingenting skjer. Forsøker å avsikre igjen, men ingenting skjer. Fanden også! Jeg må bare konstatere at Akira har gjort jobben, men skytteren skal virkelig få en overhøvling nå! Jeg må bare konstatere at denne rypa “råskratter” av meg….
Forklaring: Sikringa på våpenet er konstruert slik at en kan velge løp ved å skyve denne sideveis. Høyre plassert avfyrer nedre løp med mest spredning. Slik har jeg den alltid i tidlig i jaktsesongen. Dessverre ble dette ikke kontrollert. Sikringa stod i midt stilling og følgelig fikk jeg ikke avsikra og skutt. Ny lærdom erfart.

Fargespekteret i naturen, temperaturen og en skikkelig god turkompis i Akira, gjør hele jaktopplevelsen komplett. Dette på tross av fangsten ikke ble all verden. Også har en prikken over i-en i det å være sammen med gode venner.

Akira ble også kjent med Gordon setteren “Mira” fra Froland ved Grimstad. Mira er en godt voksen dame på 8 år som Akira får litt respekt for. Dvs, respekten er nok gjensidig. Etter noen timer hvile, er Mira veldig lemster og veldig lite mobil. Akira er ikke det. Det medfører at Miras eneste forsvar er et sint ansikt med lyd. Akira lar henne være i fred.

Vi opplever at samene i begynnelsen på jakta presser reinen ut av Øyfjorden. Flytting/slakting er på gang. Det er bra for Akira sin del da rein nok kan være noe “forstyrrende”.

Ei hærlig jaktuke er tilbakelagt sammen med menneskets beste venn og andre venner.

Asha, den ville, eller som eierne sier; “villspika”. Vi vil så inderlig at Asha kommer hjem. Akiras søster er spesiell, men hvem er vel ikke det?
Når vi tar Akira som “modell” for Qeyas avkom, så er Ashas måte å være på utrolig. Vi føler at en Schæfer er veldig nært knyttet til sin flokkleder. Når det er sagt, så er denne erfaringa veldig begrenset. Akira er på alle måter en “perfekt hund”, sett i disse eiernes øyne.
Her et teltbile fra vår Sarvers tur. Det sier så mye om vårt samhold. Jeg er sikker på at Akira gjerne ville at vi skulle være på telttur “hele tida”! Hun legger seg(presser seg) i mellom oss, hun søker kontakt, hun legger snuten sin i hals gropa, hun legger snuten sin på armen, i det hele tatt, man blir så inderlig glad i den hundens adferd at det er helt rørende. I tillegg så tjener hun 2 “flokkledere” på en helt usedvanlig måte. Måtte hun bare leve evig!

Vi tenker mye på Asha, “Villspika”, som forsvant fra Leirbotnvann i begynnelsen av august. Vi ønsker så inderlig at hun finner veien hjem, eller at eierne finner henne. Vi ønsker også å bidra til å finne henne. Vi dro derfor i siste del av vår ferie på tur der siste observasjon var gjort i Bakkeby nær Skjervøy. På tur dit traff vi eierne av Asha. Vi spana litt i terrenget og snakka med folk, men at hun ikke var kunnet ha kommet dit. Var på toppene der, kikkra, spana, gikk rundt omkring, med et særdeles sterkt ønske om at Asha skulle komme inn i linsa eller dukke opp i leiren vår. Men, nei hun viste seg ikke.

Vi stoler på Akira. Hun er kontrollerbar i reinområder. Vi er 99% sikker på henne i “nærdyr” situasjoner. Men, på grunn av “Ashasituasjonen” og på grunn av ukjent “farvann”, velger vi å ha henne koblet 99% av tida.

Vi hadde en flott tur oppe i Sarves. Vi fant en flott plass å slå leir, ved ei elv så klart. Vi var på toppene rundt om, vi gikk flere kilometer i området, men Asha var ikke å se.

4 dager på leiting etter Asha. Måtte hun bare dukke opp, Villspika, avkommeet etter Qeya, som har produsert så mange utmerkede familiemedlemmer.

En flott tur i “ny upløyd mark”! Vi kommer gjerne igjen.

tirsdag 20.8. laster vi på nytt i båten å drar på hytta. Det blir nok likare for Akira tenker vi. Jaudå, “Hans Larsa”. Himmelens sluser åpner seg med mye vind oppå der igjen.

På tross av det blir det i alle fall noen turer og treninger. Onsdagen blir det bare en kort tur på en times tid i “nabolaget”. Vi gjør heller ikke noe større ut av turen. Ingen ryper og tilsynelatende ingen rein heller.
Torsdag og fredag blir for det meste gjort diverse gjøremål(div utsatte) inne i hytta pga mye regn og vind. Kun småturer blir gjort og litt trening innomhus.

Lørdag 24. skal vi forsøke oss på et litt lengre spor. Vi planlegger et 2 km spor hvor Eva skal få en halv time forsprang. Jeg følger med hvor Eva går i starten. Skal si det gikk unna. I en halv time har hun snuten konstant i bakken. På slutten av sporet kan jeg tydelig se at hun blir litt i villrede og hun velger å hoppe over en liten bekk og mister sporet. Etter litt søk finner hun det igjen og “rømlingen” blir funnet.

Akira belønnes med godbiter. Flinke Akira!

På returen blir det litt konkurranse om blåbæra

Søndag 25.8. er været helt topp og vi bestemmer oss for å dra til fjells for å fiske litt. På turen opp, ca 2 timer, treffer Akira på 8-10 ryper som hun tvinger på vingene. Hun får også teften av rein som hun også får visuell kontakt med. I dette scenarioet er hun mulig å tøyle. Hun kommer umiddelbart på tilrop.

Noen dager tidligere var det rein utfor hytta når hun ble sluppet ut på morran. Det oppdaga vi for sent og hun sprang etter reinen 3-400 meter før hun reagerte på tilrop og kom tilbake. Trur dette kunne være en okserein som hadde kurs mot ei elv som nok kunne være vanskelig å krysse. Reinen stoppe mer eller mindre opp og det var muligens derfor “jakta” for Akira ble mindre interessant

Fisketuren ble uten fisk, men vi hadde en flott tur i godværet.

Etter frokost i dag pakka vi ihop tingan og tangan og dro hjem i 11- tida. Da regne vi med at neste runde på hytta blir rypejakta hvor Akira selvfølgelig vil ha en sentral rolle!

Den skulle egentlig starte 5.8., men på grunn av sykdom på matmors jobb, ble den utsatt ei uka, med start 12.8. Vel, lite å gjøre med det. Planen var no allikevel en tur med båten og hytte/fjelltur.
Vi laster opp i båten og drar av gårde. Det er ikke optimalt å ha en schæferhund i båt, men det går på et vis. Nødvendigvis må det bli noen flere stopp og turer. Målet for turen er Foldvik i Gratangen.

Vi stopper på Loppa øy, på Skjervøy(overnatting), Tromsø(overnatting), Vangsvik, Engenes(overnatting) og Foldvik.
(Bilde)
Det blir noen turer under veis og mye sosialisering i Tromsø. På endepunktet Foldvik blir det enda mer sosialisering blant maaange mennesker og dyr, samt turer i løpet av de 4 dagene vi er der.

På returen søndag 18.8. legges turen på vest sida av Senja. Her har vi aldri vært før. I vakkert vær kan vi beskue denne vakre kysten. Vi er på land i Hamn og på Husøya(overnatting) og får oss noen småturer der.
Mandag 19.8. skal turen tas helt til Hasvik, med et lite pitt-stopp i Tromsø. Tur og sosialisering. Hjemme i Hasvik i 21- tida på kvelden. Akira er lykkelig for å være hjemme.

Mandag 15. juli dro vi på hytta, Akira, Matmor og matfar. Mye multer er modne og “fangst” ble det, både av det ene og nesten det andre. På turen fikk Akira rypelukt i nesen og jaggu flaug det ikke opp en stegg. Litt senere væra ho resten av kullet og hun sprang som gal etter rypehøna, mens kyllingene flaksa rundt fotan på matfar Det må også sies at ho overhodet ikke reagerte på “nei” eller navnet sitt denne gang. Det kunne nesten virke som ho var litt “sorry” for det da ho kom tilbake med “dådyrøyne” og øran veldig ærbødig nedlagt! Etter denne episoden, måtte hun forholde seg rolig i liggende tilstand og å se på når vi plukka bær. Ho ville nesten ikke flytte seg på kommando…
Her er matmor rigga med “moltebærplukkeroppsett”:
Planlagt fjelltur ble avlyst på grunn av tåke og regn, men det kommer nok tider etter dette. Mao, så har vi vært noenlunde stasjonær på hytta, bare med små turer innimellom. Vi har også fått gjort en del vedlikehold på hytta.
Onsdag 17. juli var matfar i Hasvik for nødvendige gjøremål. Det utnytta matmor til sporing av matfar. Akira ble “oppkledd” med sele og langline ca en halv time etter at matfar var reist til Hasvik. På kommando starta Akira søket med først å snuse i lufta. Deretter fulgte hun matfars spor over nabohyttas terrasse, stoppa ved snekkerne der, snusa, fortsetta langs stien ned til flomålet, langs stein fjæra, oppå kaia og helt til kaikanten der matfar var gått ombord. Flinke Akira!
Denne gang har hun også hatt en lekekamerat i “Tira”. Fint å se at de to tispene går godt i lag. Skal bli interessant å se til neste år når Tira har fått et år til på kroppen.

Lørdag dro vi hjemover. “Prinsessa av Sørøya” inntar baugspyd posisjon i 20 kn fart:
Så får vi håpe at anledninga byr seg for en skikkelig fjelltur etterhvert.